Om å ta signalene på alvor - til ettertanke

Må bare dele denne med dere i dag:

En pianist sitter og spiller på kommunens nyervervede klaver og komponerer den vakreste musikk. Klaveret er nystemt og akustikken i rommet er perfekt. Pianisten er lykkelig, inspirert og kreativ. Alle i rommet nyter musikken hennes. En dag får pianisten beskjed om at kommunen må spare på klaveret og fjerner først de lyseste og mørkeste tonene lengst fra hendenes sentrum. Først fjernes de svarte tangentene og siden de hvite.

Hun kan jo fortsatt bruke midten av klaveret, tenker kommunen og er særdeles fornøyd med innsparingen.

Pianisten er en kreativ sjel og legger opp til å komponere nye, men enklerer melodier. Innert inne føler hun på en gryende spire av ufrihet og undring over den manglende innsikt kommunen har over konsekvensene dette vil kunne gi på sikt.

Ett år er gått, og kommunen ser med positive øyne på årets komposisjoner. En regnfull dag kommer de og fjerner de resterende svarte tangenter og forventer at pianistens kreativitet også løser denne utfordringen. Tenk positivt, er svaret hun får når hun opponerer mot denne form for holdning og handling.

Hodet bøyes over de gjenværende tangenter. Så monotont og kjedelig, tenker hun og føler på en misstemning og desperasjon.

Hun anstrenger seg til det ytterste for ikke å spille falskt og for å komponere enkle melodier. Herregud, tenker hun. Ser ikke kommunen hvor lite spillerom jeg har å spille på? Publikum fortsetter å applaudere etter endt konsert. Pianisten er på randen av sammenbrudd. Hun har gitt alt.

Fem nye år er gått og kommunen er på vei til pianisten. Du er så flink og kreativ, sier de, og du er alltid så positiv. Vi fjerner bare litt her og litt der, og se: du har jo fortsatt 26 tangenter igjen, sier de og smiler. De er svært fornøyd over besparelsen.

Pianisten elsker yrket sitt. Hun gjør så godt hun kan. Hun gir fortsatt alt hun har, men det begynner å låte litt falskt. Publikum begynner å bue og lage pipekonsert. Tomater og egg blir kastet mot henne: TENK Å SPILLE SÅ FALSKT OG VI SOM HAR BETALT SÅ MYE FOR KONSERTEN!

NOK er NOK, tenker hun, reiser seg og går ut med hevet hode mens hjertet blør.

Skrevet av Jeanette Heidi Leine i siste nummer (11/2010) av sykepleien.