Noen tanker om liv og død

Gutten som døde på fotballtrening på Heimdal onsdag var kjent av barna i familien. Han gikk på samme trinnet som Johanne, selv om han det siste halve året har gått på Nidaros ungdomsskole. I går preget sorg skolen og fotballtreningen til Nikolai var avlyst. Hvilke tanker surrer så gjennom hodet - "det kunne vært hvem som helst", sa Johanne da hun og jeg prata litt i går morges.

Er du klar for å dø? Hvem kan egentlig være det? Bare slippe alt som foregår og bare forlate alt. Men så skjer det altså helt plutselig og helt uten at det planlegges. Håvard døde da han tok armhevinger. Vi vet jo ikke når det skjer oss. Dette kan bli ganske skremmende. Og hva skjer etterpå?

"Jeg går til himmelen, der er mitt hjem" - det tror jeg at jeg gjør. Men hva med alle dem som ikke dør samtidig med meg når det skjer. De vil oppleve sorg. Det er jo det vi som sitter igjen føler på. Noen kommer ikke over sorgen, lar den styre livet sitt.

Savnet vil alltid være der. Det kunne jeg skrevet en masse om i forhold til pappas død. For meg har det vært en trøst å tro at pappa hadde sitt forhold til Jesus i orden og kom til himmelen. Jeg hadde jo en tanke om at Jesus måtte ha hjelp av en flink snekker til å få fortgang i byggingen av hus til alle som ble kristne etter tsunamien. Da valgte Jesus verdens flinkeste snekker, nemlig pappan min.

Så hva blir konklusjonen på dette? Jeg ber om at dere som leser dette tenker over forholdet deres til Jesus og til hans ord: Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Det er ingen snarvei, bare omveier!



God helg!