Vil du vite hva jeg leser?
Denne uka har jeg hatt noen studiedager og i dag har jeg studert sekularisering/desekularisering og gjort det forståelig for meg. Jeg synes det ble verdt å dele: Timen het "Desekularisering - en global virkelighet?"
DESEKULARISERING – min virkelighet?
Først må jeg få noen definisjoner på plass: SEKULARISERING er betegnelsen på prosessene der et samfunn blir mindre religiøst. DESEKULARISERING er et begrep som forutsetter sekularisering som det man fjerner seg fra. Så kommer spørsmålet som slo meg: ”er vi på sykehjemmet med i en sekulariseringsprosess? Aktivt eller passivt, bevisst eller ubevisst? Eller er vi i en desekulariseringsprosess?”
Min avdeling består av 12 pasientrom med i dag 14 pasienter. Hvem av disse 14 som kaller seg religiøs vet jeg ikke, jeg kan bare anta. Og jeg antar at 10 vil ha et forhold til den norske kirke og kalle seg religiøs, eller fortsatt ha sin barnetro, som de kanskje ville sagt det! Som sykepleier skal jeg ivareta pasientens behov på alle plan; fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. I dette ligger ikke noe som har med sekularisering å gjøre, for det er på det individuelle plan, men når forholdene i samfunnet ikke ligger til rette for individuell utfoldelse blir allikevel mitt spørsmål om vi er med i en sekulariseringsprosess.
Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie § 4-6. Beboerne skal ha frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn. § 4-4. Beboerne skal ha adgang til å dyrke sine interesser og forme sin tilværelse som de ønsker i den utstrekning det er forenlig med den medisinske behandling, drift av boformen og av hensynet til andre beboere. Dette blir nok oversett i en ellers travel hverdag hvor fysiske og psykiske behov bare må bli dekket først. Hos oss er det andakt hver 14.dag hvor den lokale statskirka har ansvar. Vi bare tilrettelegger stua. Her får pasientene velge om de vil være tilstede eller ikke.
Hva er så frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn? Hvor ofte skal en få utfolde seg? Dette er selvfølgelig veldig individuelt, men for min del er det å be for maten til hvert måltid – på sykehjemmet synges det ikke for maten (det ble gjort julaften og alle pasientene sang med, så de kunne sangen) – jeg leser i Bibelen regelmessig (til meg selv, ikke for pasientene) og jeg går til gudstjeneste en gang i uken. Kan jeg så regne med at dette er hva mine pasienter ønsker? Er noen mer religiøs enn andre? Kan jeg/vi/samfunnet sekularisere individer? Verden ”utenfor” går som det alltid har gjort, men hos oss er det sekularisering? Er andakten hver 14.dag desekularisering? Eller er det pleie? Eller går det ikke an å skille disse?
Tar gjerne imot svar/kommentarer som belyser tema!
DESEKULARISERING – min virkelighet?
Først må jeg få noen definisjoner på plass: SEKULARISERING er betegnelsen på prosessene der et samfunn blir mindre religiøst. DESEKULARISERING er et begrep som forutsetter sekularisering som det man fjerner seg fra. Så kommer spørsmålet som slo meg: ”er vi på sykehjemmet med i en sekulariseringsprosess? Aktivt eller passivt, bevisst eller ubevisst? Eller er vi i en desekulariseringsprosess?”
Min avdeling består av 12 pasientrom med i dag 14 pasienter. Hvem av disse 14 som kaller seg religiøs vet jeg ikke, jeg kan bare anta. Og jeg antar at 10 vil ha et forhold til den norske kirke og kalle seg religiøs, eller fortsatt ha sin barnetro, som de kanskje ville sagt det! Som sykepleier skal jeg ivareta pasientens behov på alle plan; fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. I dette ligger ikke noe som har med sekularisering å gjøre, for det er på det individuelle plan, men når forholdene i samfunnet ikke ligger til rette for individuell utfoldelse blir allikevel mitt spørsmål om vi er med i en sekulariseringsprosess.
Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie § 4-6. Beboerne skal ha frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn. § 4-4. Beboerne skal ha adgang til å dyrke sine interesser og forme sin tilværelse som de ønsker i den utstrekning det er forenlig med den medisinske behandling, drift av boformen og av hensynet til andre beboere. Dette blir nok oversett i en ellers travel hverdag hvor fysiske og psykiske behov bare må bli dekket først. Hos oss er det andakt hver 14.dag hvor den lokale statskirka har ansvar. Vi bare tilrettelegger stua. Her får pasientene velge om de vil være tilstede eller ikke.
Hva er så frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn? Hvor ofte skal en få utfolde seg? Dette er selvfølgelig veldig individuelt, men for min del er det å be for maten til hvert måltid – på sykehjemmet synges det ikke for maten (det ble gjort julaften og alle pasientene sang med, så de kunne sangen) – jeg leser i Bibelen regelmessig (til meg selv, ikke for pasientene) og jeg går til gudstjeneste en gang i uken. Kan jeg så regne med at dette er hva mine pasienter ønsker? Er noen mer religiøs enn andre? Kan jeg/vi/samfunnet sekularisere individer? Verden ”utenfor” går som det alltid har gjort, men hos oss er det sekularisering? Er andakten hver 14.dag desekularisering? Eller er det pleie? Eller går det ikke an å skille disse?
Tar gjerne imot svar/kommentarer som belyser tema!
posted by Frøydis Vestbøstad at
10:43
1 Comments:
Hei Frøydis. Måtte psyka meg litt opp for å lesa at blogginnlegg som starta med ein definisjon. Men nå e det gjort. Det e jo ein utfordrande situasjon du e i. Hima på aldershjemmet har di av og te ønskekonsert. Då samlast dei som vil i dagligstova. Mången goe bedehussangar blir songe då. Ei oppgava for deg? Du spela jo piano!
KA
By
Kari-Anne, at torsdag, 25 februar, 2010
Legg inn en kommentar
<< Home