Eit apropos i fastetida

I boka Kilde til liv. Tekster til fastetiden, utgitt på Verbum (2002) står det ei likning til ettertanke:

Det var en gang en elv som rant gjennom flere byer og land. "Er det nok vann til alle?" begynte noen å tenke. "Jeg får i allfall sørge for meg og mine, så får de andre klare seg som best de kan," begynte folk å si til hverandre. "Kanskje vi skulle demme opp elven som renner gjennom landsbyen vår og gjennom vår landsby først. Er det ikke en mening med det? Er det ikke som en spesiell Guds velsignelse nettopp til oss? Kanskje vi skulle demme opp elven eller legge om elveløpet? Fordi det er vår elv - ja, først og fremst er det vår elv. er det ikke?"

Er dette en historie om Nilen eller an annen elv langtvekkistan - eller handler det også om goder du og jeg fristes til å holde for oss selv, som om Gud spesielt har velsignet akkurat oss og den del av verden hvor vi bor...