Samosir

Samosir er namnet på halvøya som ligg i Tobasjøen. Denne øya er batakfolket sitt kulturelle sentrum. Øya har difor ein rik historie. Me har no vore eit par dagar her på øya og eg ynskjer å gi nokre glimt frå det me har opplevd desse dagane.

Fyrste dagen me var her vart brukt til avslapning og soling. Tobasjøen ligg ca 900 meter over havet og sola her er skarp. Sjølv om det vart gitt klare instruksar om at det var viktig å smørja seg med solkrem, så vart det mange solbrende kroppsdelar etterkvart.

Frå Carolina Cottage

I går reiste me på besøk til ein prest som bur over på Sumatra-sida av Samosir. Me hadde avtalt å møta han i Pangururan, største byen på øya, men sidan han dukka litt seint opp så hadde me tid til å stoppa på markedet der. Det var markedsdag og eit yrande liv.

Frå markedet i Pangururan

Etterkvart kom presten og me reiste heim til han på lunsj. Plassen han bur heiter Sagala og ligg i eit utruleg vakkert område. På veg innover dit køyrde me gjennom eit fjellpass og då me kom ut opna det seg ein stor dal med grønkledde fjellsider og store rismarker som låg mellom landsbyane i dalbotnen. Ei stor naturoppleving!

Fantastisk utsikt frå Pusuk Buhit


Middagen var god. Presten sjølv hadde kokt maten og me fekk servert svinekjøt som var kokt i blod og kokosmjølk med ulike krydder og urtar. Dette vart servert med ris og kokte brekkbønner. I tillegg fekk me steikt fisk. Maten smakte svært godt. Etterpå fortalde presten, Aron Hutabarat, oss om korleis han opplevde tenesta si. Han har vore prest på plassen i vel eitt år og har ansvar for seks kyrkjelydar med totalt i underkant av 300 familiar. Sjølv om dei aller fleste i området er kristne så fylgjer svært mange av dei også den gamle batakreligionen. Dette gjeld også eldstar i kyrkjene. Ved spesielle høve går dei til ulike tilbedingsstader og ofrar og ber til fedreåndene.

Presten tok oss med til to av desse stadane der slike ofringar skjer. Den eine plassen var det laga eit stor minnesmerke med statuar over dei fyrste batakane. Etter tradisjonen kom dei ned frå himmelen på denne plassen som heiter Pusuk Buhit. I dag er dette ein plass mange oppsøkjer for å be om hjelp i ulike situasjonar som for eksempel at dei er ufrivillig barnlause, ynskjer å få seg kjærast, arbeid eller ved sjukdom. Me såg restane av mange offer som låg igjen der.

Aron fortel oss om korleis den gamle batakreligionen framleis vert praktisert

Den andre staden var like i nærleiken. Det var ein stor stein som ser ut som ei kiste med lok. Mange trur at inni denne steinen ligg kleda og ulike eigendelar frå dei fyrste batakane. Aldri har nokon klart å opna steinen for å sjå inni. Også her var det restar etter offer.

Sjølv om batakfolket er rekna for å vera kristne, vart me i går minna om at kristendommen her ikkje stikk så veldig djupt. Kulturen er for mange viktigare enn Jesus. Presten sa og at det i dag ser ut som om den tradisjonelle religionen er på frammarsj. Mange opplever at kristendommen er fjern og ikkje kan gi hjelp i dei daglege utfordringane dei møter.

Ein anna viktigare ting som presten nemnde, er at sidan dette er eit område der dei fleste reknar seg som kristne så vert mange lite bevisste på trua si. Dei vert sløve kristne og ser det difor som uproblematisk å blanda kristendommen med andre religonar. Mange vel og å gå over til andre religionar, spesielt islam, dersom dei finn det tenleg.

Eg opplevde det som at Aron Hutabarat var svært bevisst på dei utfordringane han har i tenesta si. Han og dei andre prestane som står i slike oppgåver treng mykje forbøn. Som han sa det sjølv: ”Å kjempa mot dette i eiga kraft er nyttelaust. Her må Den Heilage Ande gjera si gjerning!”

Reiseglimt frå Indonesia

Musikklinja på bibelskulen på Fjellhaug har to år på rad hatt tur til Indonesia og eg har vore heldig og fått vera med både i fjor og i år. I år er me ei gruppe på 14 elevar, klasselæraren Jorunn Alme og meg som er på tur. Me har no vore her i tre dagar.

På torsdag møtte me dei norske misjonærane og fekk eit interessant innblikk i livet deira her i byen.

I går var me tilbake på Abdi Sabda Teologiske Høgskule der eg underviste siste perioden me var i Indonesia. Det var veldig kjekt å møta både lærarar og elevar. Eg møtte ein av studentane mine som no er ferdig. Han hadde fått seg lærarjobb og hadde faktisk blitt rektor. Kjekt å sjå at studentane lukkast etter at dei er ferdige! Me var med på gudsteneste og det var mektig når 250 ungdommar song av full hals.

På gudsteneste på Abdi Sabda


I dag har me vore på besøk på ein barneheim. Rundt 70 born i alderen 4-18 bur på barneheimen og får skulegang. Nokre av dei er foreldrelause, medan andre bur der fordi foreldra ikkje maktar å ta seg av dei. Borna var flinke til å syngja og både Fjellhaug-elevane og barneheimsborna song fleire songar for kvarandre. Flott å høyra på begge to gruppene! Me overrakte nokre gåver til borna, blant anna nokre bøker. Ei av bøkene var norske folkeeventyr omsatt til indonesisk og eg las eventyret om kvifor reven fekk kvit haletipp for borna. Det såg ut for at dei likte eventyret. Etterpå var det leik. Me leika både "Alle minne kyllinger, kom heim!" og sparka fotball. Kontakten mellom borna og gjestene var veldig god.

På Elida barneheim

Me reiste til barneheimen med sudako. Sudako er minibussar som går faste ruter til mindre faste tider. Det er berre å stoppa bussen når han kjem og hoppa på. Heimover sette me nok norsk rekord i sudako-køyring. 15 nordmenn klarte å pressa seg inn i minibussen!

På tur med Sudako

Ungdommane ser ut til å trivast godt! Nokre har fått litt laus mage, men det er slikt som har lett for å komma. Me håpar at det går raskt over. Dei er interesserte i å prøva å smaka maten og sjølv den hasardiøse trafikken har dei ei positiv haldning til. Me har prøvd både privatbil, drosje, motorsykkeldrosje og minibuss. I tillegg har me hatt nokre turar til fots. Det er ikkje godt å seia kva som er mest farleg. Forholda her i byen er nemleg ikkje godt lagt til rette for fotgjengarar. Det er dårleg med fortau, men sjølv der det er fortau må ein vera obs. Det er ofte store hol der rett ned i ei røyrgate eller ein open kloakk. Me treng difor mykje reisenåde. Det har og vore kjekt å treffa andre folk.
Sitepu og meg
Eg har møtt Sitepu som er ein god venn frå tida i Sihabonghabong og i kveld møtte eg Amelia og Ibu Delfi.
Amelia og Ibu Delfi
Dei var hushjelpene våre i Medan. Amelia har jobb i ein barnehage og er i tillegg student for å full lærareksamen. Mora har ikkje fått ny jobb etter at ho slutta hos oss, men ho arbeider på risåkrar. No er risen hausta og åkrane står tome i påvente av nedbør. Det har ikkje regna på 1,5 månader, men i går kom det ein skikkeleg skur med skikkeleg troperegn i kveldinga. Det har reinska litt i lufta.

Dette var ein heller lang rapport om korleis me har det. Så langt har det vore veldig bra og me håpar at resten av turen vert like god!

Indonesisk julefest

I ettermiddag var me invitert på indonesisk julefest her i Trondheim. I år var samlinga i Baptistkyrkja.

Samlinga starta med julegudsteneste. Så var det mat - lett mix av indonesisk og norsk. Til slutt var det underhaldning, leikar og gåveutveksling. Nedanfor er det noke bilete frå samlinga.

Frøydis og Josef

Henry likte maten.

Korsang ved Indonesian Bible Study Group

Fransiska

Biskop Ds J. Sinaga er død

Biskop Ds J. Sinaga døydde i dag kl 19.05 Wib (Vest-Indonesisk tid). Han vart nesten 83 år gammal. I 1965 braut han ut av den store batak-kyrkja HKBP og grunnla Indonesia Kristne Lutherske Kyrkje, GKLI. Han var leiar for kyrkja fram til eldste sonen, Dr. Sahala Sinaga, overtok som biskop i 2005.

Biskopen var ein dynamisk og visjonær kyrkjeleiar som ynskte å ta vare på og vidareføra arva frå Luther i Indonesia. På 1950-talet studerte han teologi i St. Paul i USA og etter det ville han gjennomføra ein luthersk reformasjon i Indonesia. I utgangspunktet ville han reformera HKBP, men det gjekk ikkje og han starta opp GKLI. Etter kvart fekk han kontakt med NLM og frå 1984 har det vore eit samarbeid mellom NLM og GKLI. Dette samarbeidet har til tider vore turbulent og Biskop Sinaga og misjonærane hadde slett ikkje samanfallande syn i alle ting. Sinaga ynskte å få starta ein teologisk høgskule og det fekk han gjennomført. Seminaret har aldri fått den betydning Sinaga såg for seg, men mange av studentane som har gått på seminaret står i meiningsfulle oppgåver rundt på Sumatra. Sinaga har og vore på besøk her i Norge.

Me fekk vera i GKLI-samanheng frå 1999-2001 då me budde i Sihabonghabong og underviste på seminaret. Etter det har me og hatt ein del kontakt med GKLI og personar i kyrkja.

Dogmatikk var Sinaga sitt fag og målet hans var å få gitt ut ein luthersk dogmatikk på indonesisk. Eg veit ikkje om den vart ferdig før han døydde.

Sinaga hadde ofte store planar og ikkje alt gjekk slik han tenkte. Han var ikkje alltid den som tok mest omsyn til andre og det var ikkje alltid like lett å samarbeida med han. Det er likevel med takksemd eg tenkjer på at eg har får lært han å kjenna. I dei siste åra har han hatt skrøpeleg helse. Han har hatt fleire slag og etter eit beinbrot har han vore nøydd til å bruka rullestol. Sjølv om han var skrøpeleg så hadde han glimtet i auga.

Det er spennande å sjå korleis GKLI vil utvikla seg no etter hans død. Kyrkja har hatt preg av å vera eit familiedynasti og det skal bli interessant å fylgja kyrkja framover. Må Gud velsigna GKLI og leiarane i kyrkja! Fred over Biskop Sinaga sitt minne.

Selamat hari kemerdekaan Republik Indonesia!

I dag er det den indonesiske nasjonaldagen. Gratulera med dagen! Eg har feira dagen med å eta steikt ris, eller nasi goreng som det eigentleg heiter.

Ein vanleg aktivitet 17. august i Indonesia er å klatra opp på ein høg stolpe som er smurt inn med grease (smørefeitt). Oppe i toppen er det ulike gåver og fleire lag konkurrerar om å komma fyrst opp.

Søndagsskulelærarane er fri!

Dei tre indonesiske søndagsskulelærarane som har vore fengsla sidan 2005 er no fri, eitt år før tida. Halleluja!

Fylgjande artikkel står på http://www.normis.no/ :

Søndagsskolelærere løslatt!

I 2005 ble de tre indonesiske kvinnene dømt til tre års fengsel for sin søndagsskolevirksomhet. Sist fredag ble de løslatt, ett år før tiden. De tre er i god behold, og gleder seg stort over å være satt fri.

Møtt av venner.
En flokk av venner, støtespillere og journalister hadde samlet seg for å gratulere Dr. Rebekka Zakaria, Eti Pangesti og Ratna Bangun, da de kom ut fra Indramayu-fengselet i Vest-Java (Indonesia) fredag morgen.

Muslimske barn.
De tre kvinnene ble arrestert i mai 2005 og dømt til fengsel noen måneder senere. Deres "forbrytelse" var at de hadde latt noen muslimske barn delta på den kristne søndagsskolen de drev. Disse barnas foreldre hadde godkjent at de ble med. Etter at dommen falt, har alle ankeforsøk vist seg forgjeves. Men etter internasjonalt press og flere appellbrevkampanjer på kvinnenes vegne, ble de nå innrømmet en tidlig løslatelse.

Flyttet tidspunktet.
Myndighetene erklærte først at løslatelsen skulle skje kl. 9 om morgenen den 8. juni. Men muslimske ekstremister varslet at de ville møte opp utenfor og protestere mot den tidlige løslatelsen. Under rettssaken i 2005 var rettssalen full av ekstremister, og både de tre kvinnene og forsvaret deres ble utsatt for dødstrusler. Derfor flyttet myndighetene i all stillhet løslatelsestidpunktet til kl. 6 om morgenen, og det hele gikk stille for seg.

Oppmøtet.
Det var blitt sendt to busslaster med kristne sympatisører til fengselet ved løslatelsen, i tilfelle det skulle oppstå truende situasjoner. I tillegg møtte flere andre støttespillere og en håndfull lokale og internasjonale journalister frem.

Me har det godt!

I morgon er det 17. mai. Det er ein dag me brukar til å tenkja over kor godt det er å bu i Noreg. Me har det veldig godt i dette landet. Økonomien går så det susar, me har fred og eit lovverk som vernar om rettane våre. Ikkje alle har det like godt. Nettsida til Norea, www.norea.no , melder at ein baptispastor i Turkmenistan har blitt dømt til tre års arbeidsleir for å organisera kristne møte.

I Indonesia er det og mange som har det vanskeleg fordi dei er kristne. Fylgjande innlegg vart publisert på Norsk Misjon i Øst si heimeside www.normis.no 14.5:



Husker du de tre indonesiske kvinnene som ble dømt til fengsel for sin søndagsskolevirksomhet? Send dem et oppmuntrende brev eller kort i fengselet! Pastor Rebekka Zakaria og hennes assistenter Eti Pangesti og Ratna Bangun (foto: Compass Direct) ble dømt for å ha latt noen muslimske barn bli med på søndagsskolen – etter at barna selv hadde bedt sine foreldre om lov til å bli med. Under rettssaken var lokalet overfylt med islamister som skrek ut trusler om å drepe både de tiltalte og medlemmer av retten hvis kvinnene ble frikjent. Det ble de ikke - og nå soner de tre kvinnene tre års fengselsstraff i Indonesias hovedstad Jakarta. I fengselet arrangerer de jevnlig kristne møter, der også mange av de innsatte deltar.Rebekka, Eti og Ratna vil bli svært glade for en hilsen fra deg! Send et oppmuntrende kort eller brev til denne adressen:

ETI PANGESTI, RATNA BANGUN, REBEKKA LOANITA Z.
P.O. BOX 1886
JKP 10018
INDONESIA



”Hold søskenkjærligheten levende! Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det. Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.”(Fra Paulus’ brev til hebreerne, kapittel 13)

************


Kanskje kan du senda dei eit brev? Du kan i alle fall be for dei og alle andre som er i liknande situasjonar. Samstundes kan du senda ei takk for at me i Noreg får ha det så godt.

Æ LÆNGTE HJÆM

Æ længte hjæm, æ længte hjæm te fjell og fjord, men mest av aillt te by'n dær æ bor..... Sånn lyder det i en nokså kjent sang fra disse trakter. På disse trakter snør det for tida, det er 20.april, første sommerdag er passert for en ukes tid siden og vi lurer på hvor denne våren blir av? Den årstida vi kanskje savnet mest da vi satt og svettet i Medan. I går ved middagen utbrøt Nikolai; "æ savne Indonesia, æ vil tebake". Og vi andre er vel enig i det, i hvertfall for å komme bort fra snøen for noen dager. Trøsten vår er at det er siste dag det er meldt snø i denne omgang!

Slik ser det ut fra verandaen vår fredag 20.april 2007!